Boka handler om arkitekten Laus Lindborg som med eget arkitektfirma lever sitt ungkarsliv tilsynelatende ubekymret, i København. En dag får han en telefon om at faren er død, og han bestemmer seg for å gravlegge han i St. Randing, en liten by i Danmark hvor faren en gang startet et byggeprosjekt. Dette prosjektet bestemmer Laus seg etterhvert for å fullføre...
Under planleggingen av begravelsen til faren, blir Laus kjent med Stig som er prest på stedet, og de innleder et kameratslig forhold. Laus blir snart en god venn av familien i prestegården og høyt elsket av prestens fire-år gamle datter, Emilie.
Laus har lett for å knytte kontakter og under oppholdet i St. Randing blir Laus god venn med blant annet den tykke og mindre skoleflinke bakerens datter Meggie. Han påtar seg å hjelpe henne med skolarbeidet og stiller også opp som barnevakt for presteparets datter. Kanskje er dette en måte å bøte sin dårlige samvittighet på?
Tidvis tenker han tilbake på hendelser i livet. Han er reflekterende og empatisk, men har ikke klart å finne roen helt. Så møter han Alma, prestens unge hustru...
Denne historien får meg til å tenke på hvor tilfeldig livet er...og hvilken betydning mennesker har for hverandre.
Boka er godt skrevet og har fine personbeskrivelser, som kommer frem i dialoger.
En bok jeg nok ikke hadde valgt å lese hvis det ikke var for deg, Line!
